Idrettsutøvere, mosjonister og pasienter trener mye med fysioterapeuter som sentrale støttespillere. Hensikten med denne fagkronikken er å gi en nyansert tilnærming til trening som metode. Trening forstås som en veksling mellom spesifikk Artikkelens eksempel er fra utholdenhetsstrening. Følgende faktorer presenteres og diskuteres opp mot å forbedre prestasjonsevnen: 1) Prestasjonsbegrensende faktorer som grunnlag for prioriteringsområder. 2) Innholdet i treningsopplegget. 3) Praktisk gjennomføring av treningen basert på individuelle egenskaper og livsstil. Artikkelen bruker analogien om å legge et puslespill, et spill med flere biter fra de tre nevnte faktorene som innvirker på å forbedre prestasjon. Eksempler på plan for løsninger er fire praktiske treningsprogrammer for en toppidrettsutøver og en mosjonist. Det vil si, en ukeplan og en dagsplan for hver av dem. I sum er oppgaven til fysioterapeuten og treningsopplegget å bidra til å klargjøre prioriteringene og arbeidsoppgavene for utøvere og pasienter. Opplegget baseres på vitenskaplige prinsipper, mens gjennomføringen er selve kunsten. aktivitetsbelastning og hvile av de funksjonene i kroppen som skal tilpasse seg og oppnå forbedret funksjon over tid. Spesifikk betyr at treningen rettes direkte mot de faktorene som begrenser prestasjonen eller funksjonen.

Top athletes, exercisers and patients do a lot of training with physiotherapists as key supporters. The aim of this debate article is to give a nuanced approach to training as a method. Training is here seen as an alternation between specific activity loading and rest of the bodily functions that need to be adjusted, and to improve function over time. Specific means that the training is aimed directly at the factors limiting the performance or function. The example used in this article is endurance training. The following factors are presented and discussed towards improving performance: 1) Performance restricting factors as a base for priorities. 2) The content of the training program. 3) The practical execution of training, based on individual characteristics and lifestyle. The article uses the analogy of solving a jigsaw-puzzle, a puzzle including several bits from the three mentioned factors for improving performance. Examples of plans for solving puzzles are four practical training schedules for a top athlete and an exerciser. That is, one week schedule and one day schedule for both of them. In sum, the task of the physiotherapist and the training program is to assist in clarifying priorities and tasks for athletes and patients. The program is based on scientific principles, while it’s execution is the main challenge.